Høringssvar på utkast til Nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens

Statens helsetilsyn viser til høring på ovennevnte utkast til Nasjonal faglig retningslinje med frist 28. februar 2020. Vedlagt følger vårt høringssvar på utkastet til retningslinje som helhet og hver av anbefalingene samt begrunnelse for og forslag til endringer på de spørsmål som bes besvart gjennom Questback:

3. Generelle kommentarer til retningslinjen

Statens helsetilsyn støtter i all hovedsak utkastet til Nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens. Ansvaret for å gi personer med kjønnsinkongruens et forsvarlig helsetilbud, er imidlertid ikke noe som helsepersonell alene er ansvarlig for, men også noe man på ledelsesnivå er ansvarlig for å sikre. Vi foreslår derfor en omformulering av de to første anbefalingene. Videre savnes en tydeligere presisering av hva som konkret skal gjøres av utredning (blodprøver, samtaler, innhenting av komparentopplysninger?) av hvem (fastlege, kommunepsykolog, helsesykepleier, NBTS?) for at diagnosen kjønnsinkongruens skal kunne stilles. Det savnes også en presisering av hvilke oppgaver private tjenestetilbydere skal ha i forhold til kjønnsbekreftende hormonell og kirurgisk behandling. Det stilles dessuten spørsmål ved hvorvidt ICPC-2-diagnosen P09: Seksuell legning, bekymret for, vil være riktig å anvende for kjønnsinkongruens i kommunehelsetjenesten. Statens helsetilsyn stiller seg også tvilende til om kommunehelsetjenesten fra 2020 vil være i stand til å utføre de planlagte oppgavene uten kompetanseheving og økt ressurstilgang.

Pasientrettigheter og helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens

(voksne)
 eller forskrift: «Helsepersonell skal sørge for at personer med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter. Helsehjelpen skal være faglig forsvarlig og ivareta respekt og verdighet».

4) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men bør omformuleres, jf. kommentar under 5).

5) Kommentar

Slik dette lov/forskriftskravet er formulert, fremstår det som det kun er det enkelte helsepersonellet som har ansvar for å sikre at personer med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter og får faglig forsvarlig, respektfull og verdig helsehjelp. En slik ensidig vektlegging av det individuelle ansvaret helsepersonell har, uten å ta høyde for at virksomhetene også har et ansvar for å tilrettelegge for at helsepersonell kan utføre sine lovpålagte oppgaver forsvarlig, kan lett misforståes, jf. forsvarlighetskravet som påligger virksomhetene i helsepersonelloven § 16, spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Statens helsetilsyn mener derfor dette lov-/forskriftskravet bør omformuleres.

Videre støtter vi at det i teksten under lovkravet bl.a. angis at helsepersonell omsorgsfullt skal ivareta pasientens fysiske og psykiske helse uten unødvendig sykeliggjøring og at pasienten skal få mulighet til å ta stilling til å medvirke med utforming og gjennomføring av tjenestetilbudet. Støtten har sammenheng med at Statens helsetilsyn i enkelte, konkrete tilsynssaker, har sett at personer som har oppsøkt helsevesenet for å få hjelp til sin kjønnsinkongruens, har opplevd å ikke bli ivaretatt på en omsorgsfull måte i deler av helsetjenesten.

6) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, jf. kommentar under 7).

7) Kommentar

Statens helsetilsyn mener at pasienter med kjønnsinkongruens skal få oppfylt sine pasientrettigheter, i likhet med andre pasienter i helsetjenesten.

Intensjonene bak og beskrivelsen av «Pasientens helsetjeneste» støttes. De praktiske og generelle råd til helsepersonell om tolk, informasjon om taushetsplikt og journalføring, spørsmål om kjønnsidentitet og hvordan pasienten vil tiltales og at dette dokumenteres og anvendes i journal, fremstår som nyttige råd til helsepersonell.

Det vurderes videre viktig og nødvendig at det i utkastet til retningslinje angis at «helsehjelp til pasienter med kjønnsinkongruens skal være preget av respekt og verdighet» slik at helsepersonell ikke lar moralske holdninger eller synspunkter komme til uttrykk.

Det vurderes positivt at det i utkastet til retningslinje spesifiseres at de pasientene som evt. reiser til utlandet for å bli behandlet der, har krav på samme vurdering, utredning og helsehjelp som øvrige pasienter med kjønnsinkongruens. Det vises til erfaring fra Helsetilsynets behandling av enkeltsaker der pasienter har følt seg avvist av helsetjenesten når de kommer tilbake til Norge og ønsker videre oppfølging.

8) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Forslag til endring (fet tekst): Helsetjenesten og helsepersonell som yter helsehjelp skal sørge for at personer med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter. Helsehjelpen skal være faglig forsvarlig og ivareta respekt og verdighet».

Pasientrettigheter og helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens

(barn)
Krav i lov eller forskrift: «Helsehjelpen skal være til barnets beste. Helsepersonell skal sørge for at barn/unge med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter».

9) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men siste setning bør omformuleres, jf. nedenstående kommentar under 10).

10) Kommentar

Statens helsetilsyn er enig i at helsehjelpen skal være til barnets beste. I lys av at personer med kjønnsinkongruens under 18 år kan ha ulik grad av fysisk og psykisk modenhet, og være på ulike utviklingsnivå i puberteten til tross for lik alder, støttes det at «informasjon og medvirkning tilpasses alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn».

Det er imidlertid uheldig at man kun fokuserer på at det er helsepersonell som skal sørge for at barn/unge med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter, da ansvaret for å sikre at barn/unge med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter også ligger hos virksomhetene i helse- og omsorgstjenesten i kommunen og spesialisthelsetjenesten. En slik ensidig vektlegging av det individuelle ansvaret helsepersonell har, uten å ta høyde for at virksomhetene har et ansvar for å tilrettelegge for at helsepersonell kan utføre sine lovpålagte oppgaver forsvarlig, er ikke i samsvar med det ansvaret for forsvarlige tjenester som påligger virksomhetene, jf. helsepersonelloven § 16, spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og kommunehelsetjenesteloven § 4-1.

Vi stiller dessuten spørsmål ved hvorfor kravet om faglig forsvarlighet, respektfull og verdig helsehjelp, ikke angis spesifikt også ift. barn/unge slik det gjøres for voksne.

11) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, jf. kommentar under 12).

12) Kommentar

Statens helsetilsyn mener at det er viktig at helsepersonell bidrar til et positivt selvbilde, en god selvfølelse og stolthet hos barnet/ungdommen ved å akseptere barnet/ungdommen slik det uttrykker seg og ønsker å være.

Det vurderes også viktig at helsepersonellet setter av mer tid enn når det gjelder informasjon til voksne pasienter. Virksomhetene må legge til rette for dette.

Etter Statens helsetilsyns vurdering bør man skille mellom mindre inngripende og mer inngripende tiltak samt mellom reversible og irreversible tiltak. Det støttes derfor at man i utkastet til retningslinje bl.a. spesifiserer at utgangspunktet er at barn selv samtykker til helsehjelpen dersom barnet er over 16 år, men at ungdom mellom 16 og 18 år som utgangspunkt ikke selv kan beslutte inngripende og irreversible inngrep.

13) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Forslag til endring (fet tekst): «Helsehjelpen skal være til barnets beste, være faglig forsvarlig og ivareta respekt og verdighet. Helsetjenesten og helsepersonell som yter helsehjelp skal sørge for at barn/unge med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter».

Pasientrettigheter og helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens

(hjelpe-/behandlingshjelpemidler)
Sterk anbefaling: «Pasienter med kjønnsdysfori og behov for kjønnsbekreftende tiltak bør få tilgang til hjelpemidler og/eller behandlingshjelpemidler i sin region».

14) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men med et viktig forbehold, jf. kommentar under 15).

15) Kommentar

Statens helsetilsyn støtter at helsehjelpen, utover å være faglig forsvarlig, skal bidra til å redusere eller fjerne kjønnsdysforien samt øke livskvaliteten for personer med kjønnsinkongruens. For å oppnå dette, er det nødvendig med et differensiert og individuelt tilbud. Det kan være en fordel om tilbudet om hjelpemidler (parykk, erigert penis og brystprotese etter dagens ordning) og behandlingshjelpemidler (vaginablokker, kompresjonsvest, ikke-erigert penisprotese og hårfjerning etter dagens ordning), gis regionalt. Dette forutsetter imidlertid at det gjøres endringer i diagnosekodene som gir refusjon, jf. kommentar under 17).

16) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, med et viktig forbehold, jf. kommentar under 17).

17) Kommentar

I Helsedirektoratets utkast til Nasjonal faglig retningslinje påpekes det at behandlingshjelpemidler og hårfjerning foreløpig er forbeholdt pasienter som er til utredning og behandling for transseksualisme, diagnose F 64.0, i spesialisthelsetjenesten. I lys av at diagnosen F 64.0 Transseksualisme er fjernet fra 1. januar 2020, er det viktig at refusjonskravet endres slik at man får kostnadene til dette dekket ved diagnosen Z 76.80 Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder.

Videre fremgår det at betingelsen for å få dekket utgifter til parykk og brystprotese, er at det er gitt tilsagn om underlivskirurgi og at «hormonbehandling» forut for «kjønnsskifte» er påbegynt. Etter Statens helsetilsyns vurdering, kan denne forutsetningen for å få hjelpemiddel, bidra til unødig sykeliggjøring, unødig bruk av ressurser og at personer ledes inn mot pasientforløp de ikke nødvendigvis har behov for. Det er derfor viktig at man ved gjennomgangen av vilkår, organisering og finansiering av ordningen for hjelpemidler, oppdaterer regelverket i tråd med nytt kunnskapsgrunnlag og endringer i ICD-kodeverket.

18) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Ingen forslag til tekstlige endringer.

Utredning, behandling og oppfølging

Sterk anbefaling: «Prinsipper for forsvarlig utredning og behandling ved kjønnsdysfori bør følges».

19) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men burde være noe mer utfyllende, jf. kommentar under 20).

20) Kommentar

Statens helsetilsyn mener det er viktig at prinsipper for forsvarlig utredning og behandling ved kjønnsdysfori følges.

Generelt sett mener Statens helsetilsyn at inngripende og irreversible tiltak forutsetter en bred differensialdiagnostisk utredning og vurdering for å fremskaffe et forsvarlig grunnlag for behandling. Kravene til beslutningskompetanse bør øke, jo mer omfattende inngrep det gjelder. Det støttes derfor at minst mulig inngripende kjønnsbekreftende behandlinger alltid bør vurderes som førstevalg.

Videre gis det støtte til at det er viktig å avklare behov/indikasjon for kjønnsbekreftende behandling, risikofaktorer og kontraindikasjoner, både somatiske og psykiske lidelser, ved tverrfaglig samarbeid.

21) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, men savner noe konkretisering, jf. kommentar under 22).

22) Kommentar

Behandling av voksne
Statens helsetilsyn støtter at oppstart av hormonell behandling av voksne i hovedsak bør utføres i spesialisthelsetjenesten, i samarbeid med pasientens fastlege, og at det er viktig å presisere at oppstart av hormonell behandling hos fastleger, avtalespesialister og private aktører, kun bør være mulig for de som har spesialkompetanse på feltet og at det må skje i samarbeid med de regionale sentra. Det etterlyses imidlertid en presisering av hva som menes med «spesialkompetanse på feltet» og hva som skal skje i perioden frem til disse regionale sentra evt. er etablert.

Videre savnes det en presisering av hvorvidt privatpraktiserende plastikkirurger skal gjennomføre kjønnsbekreftende tiltak på bryst, og hvorvidt kjønnsbekreftende inngrep på kjønnsorganer, skal kunne foregå utenom NBTS.

Behandling av barn og unge under 18 år
Statens helsetilsyn støtter at behandlingstilbud overveies trinnvis, fra reversible til irreversible, og ved trinnskifte sikre at pasient og foreldre har forstått behandlingen. Det støttes også at ansvaret for utredningen, forankres i et tverrfaglig team som inkluderer barnelege, barnepsykiater, andre spesialister/faggrupper og plastikkirurg. Slik det fremgår av utkastet til retningslinje, bør det også gjøres en vurdering av om det foreligger somatisk sykdom og/eller psykisk lidelse som krever vurdering og behandling før den kjønnsbekreftende behandlingen starter. Det er også viktig at det gjøres en vurdering av om slike forhold gjør kjønnsbekreftende behandling kontraindisert.

Statens helsetilsyn mener det er viktig at oppstart av behandling med pubertetsutsettende og potensielt irreversible hormonbehandlinger, fortrinnsvis gis ved nasjonal behandlingstjeneste eller (sitat) «ved regionale senter etter visse kriterier».

Det støttes også at kjønnsbekreftende medisinsk behandling med østrogener eller androgener, tidligst bør tilbys når barnet er 16 år gammel» og at genital konstruksjon vurderes ved fylte 18 år når det er et ønske hos pasienten.

Når det gjelder kirurgisk behandling av unge under 18 år, etterlyser Statens helsetilsyn en spesifisering av hvilke kriterier som gjør at det kan være aktuelt å vurdere irreversibel brystkirurgi under 18 års alder.

23) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Forslag til endring (fet tekst): «Prinsipper for forsvarlig utredning og behandling ved kjønnsdysfori bør følges slik spesifisert i denne retningslinjen».

Organisering og funksjonsfordeling av helsehjelpen

Sterk anbefaling: «Helsehjelpen til pasienter med kjønnsdysfori bør være differensierte, desentraliserte og helhetlige».

24) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men jf. kommentar under 25).

25) Kommentar

Statens helsetilsyn støtter at helsehjelpen til pasienter med kjønnsdysfori, bør være differensiert og helhetlig. Det er også mulig at det kan være en fordel om en del av helsehjelpen (f.eks. støttesamtaler og søknad om hjelpemidler) blir mer desentralisert. Samtidig er det viktig å påpeke at desentralisert kjønnsbekreftende helsehjelp med arbeidsdeling mellom ulike tjenestenivåer, kan øke risikoen for svikt i overgang mellom de ulike tjenestenivåene; særlig dersom det er uklart hvem som skal gjøre hva. Erfaring fra både enkeltsaker behandlet i Statens helsetilsyn, og fra landsomfattende tilsyn (LOT) med samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, har vist at det ofte kan oppstå svikt når flere tjenester skal samhandle om en pasient.

I lys av de erfaringene man har fra tilsyn, er det avgjørende at man sikrer et helhetlig og koordinert tjenestetilbud til pasienter med kjønnsinkongruens.

26) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, men jf. kommentar under 27) og forslag til endring under 28).

27) Kommentar

Statens helsetilsyn er enig i at fastlegene og annet helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten har et ansvar for helsehjelpen til pasienter med kjønnsinkongruens. Vi reiser imidlertid spørsmål ved hvor langt dette ansvaret strekker seg og hva det skal omfatte. Pasientene det gjelder vil jo ønske at helsehjelpen de får, kommer fra kompetente helsearbeidere som har erfaring og forståelse for deres tilstand og behov, og dette er neppe mulig dersom tilbudet blir for desentralisert. Da vil det lett bli tilfeldig hva slags hjelp pasientene får og svært varierende kvalitet på helsehjelpen. Det vurderes derfor viktig at det i utkastet til retningslinje gis anbefaling om at tjenestetilbudet skal være helhetlig og koordinert.

Videre mener Statens helsetilsyn at oppstart av hormonell behandling som regel bør skje ved regionalt senter eller nasjonal behandlingstjeneste, og at oppstart av hormonell behandling av voksne hos fastlege, må forutsette at fastlegen har nødvendig kompetanse og at behandlingen skjer i etablert samarbeid eller nettverk med det tverrfaglige teamet ved regionalt senter og/eller nasjonal behandlingstjeneste. I lys av at slike regionale sentre ikke er etablert ennå, etterlyses det hva som skal skje i tidsrommet før disse er etablert.

Statens helsetilsyn mener det også er viktig at konstruksjon av kjønnsorganer (neovagina/neopenis) er sentralisert og utføres ved nasjonal behandlingstjeneste, eller i samarbeid med nordisk senter.

Videre støtter Statens helsetilsyn at Regionalt senter for kjønnsinkongruens bør tilby utredning, behandling og oppfølging av personer med kjønnsinkongruens, men vil samtidig påpeke at det å bygge opp slike sentra vil ta tid, og forutsetter at det gis tilstrekkelige økonomiske midler til å bygge opp slike sentra i hver region.

28) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Ingen forslag til tekstlige endringer ift. anbefalingen.

Under Praktisk – slik kan anbefalingen følges, bør det imidlertid tydeligere spesifiseres hvem som skal utføre hvilke deler av helsehjelpen inntil de regionale sentrene er etablert, og hvilken rolle private plastikkirurger bør ha.

Kunnskapsgrunnlag og kompetanse om kjønnsinkongruens Sterk anbefaling: «Kunnskapsgrunnlaget for helsetilbudene til pasienter med kjønnsdysfori bør oppdateres og styrkes».

29) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men teksten rett under anbefalingen bør endres noe, jf. nedenfor under kommentar 30).

30) Kommentar

I lys av at tidligere behandling har vært i relasjon til diagnosekoden F64.0 Transseksualisme, som nå er opphevet, og man gjennom utarbeidelsen av denne retningslinjen har avdekket en mangel på faglig begrunnede og transparente retningslinjer, mener Statens helsetilsyn at det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag.

I teksten under anbefalingen, angis det imidlertid at det er «helsetjenesten» som skal sørge for dette. Etter Statens helsetilsyns vurdering, ville det vært mer adekvat at det angis at det er Folkehelseinstituttet (FHI) som skal utarbeide kunnskapsoppsummeringer/oppdatere kunnskapsgrunnlaget, da FHI har tilstrekkelig erfaring og kompetanse til å gjøre dette, samtidig som de har nødvendig kredibilitet. Det bør ikke være til hinder for at også andre i helsetjenesten kan bedrive forskning innenfor dette tema.

31) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, men jf. anførsel under kommentar 32).

32) Kommentar

Statens helsetilsyn anser at det kan være hensiktsmessig at det opprettes et kvalitetsregister for kjønnsinkongruens for å bidra til bedre kvalitet for pasientene, og minske uønsket variasjon i helsetilbud og behandlingskvalitet. Innføring av kvalitetsindikatorer, måling av pasienttilfredshet og brukermedvirkning samt

gjennomføring av langtidsstudier på pasientforløp, kan også være viktige måter å sikre et oppdatert og bedre kunnskapsgrunnlag for helsetilbudene til pasienter med kjønnsdysfori.

33) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Ingen forslag til endring ift. anbefaling.

Forslag til endring ift. tekst under ovenstående anbefaling (foreslått endring i fet tekst):

• «Folkehelseinstituttet bør utarbeide kunnskapsoppsummeringer/ oppdatere kunnskapsgrunnlaget for behandling av kjønnsdysfori.
• Helsetjenesten bør øke forskningsaktiviteten, vurdere behovet for faglige retningslinjer og vurdere behov for et medisinsk kvalitetsregister med kvalitetsindikatorer».

Kunnskapsgrunnlag og kompetanse om kjønnsinkongruens

Sterk anbefaling: «Kompetansen til helsepersonell som yter helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens bør styrkes»

34) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men jf. kommentar under 35).

35) Kommentar

Statens helsetilsyn mener det er viktig at kompetansen om kjønnsinkongruens styrkes blant helsepersonell i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det at deler av helsetilbudet til pasienter med kjønnsdysfori skal være desentralisert, forutsetter at helsepersonell som skal gi denne helsehjelpen, får den kompetansen som er nødvendig for at de skal kunne yte denne hjelpen. Det er viktig å være oppmerksom på at kommunehelsetjenesten per i dag, verken har fått tilført ressurser eller kompetanse til å gi pasienter med kjønnsinkongruens det helsetilbudet det legges opp til. Riktignok har psykologer i kommunehelsetjenesten via tilskuddsordningene blitt styrket, men det er likevel ikke å forvente at psykologer i kommunen i tilstrekkelig grad vil kunne følge opp personer med kjønnsinkongruens som har større behov for hjelp enn i et kortere behandlingsforløp. Videre vil hver fastlege vanligvis ikke kunne opparbeide seg erfaring med denne type pasienter, da det gjelder svært få pasienter. Man kan ikke forvente at fastleger skal ha mye kompetanse på dette feltet, utover å gi lavterskelhjelp i form av støttende samtaler og informasjon (og ev. henvisning videre), samt om hva slags tilbud som finnes i andre deler av helsetjenesten. Statens helsetilsyn stiller derfor spørsmål ved hvorvidt den kommunale helsetjenesten kan gjøre alt det som forventes av dem i utkastet til retningslinje uten adekvat ressurs- og kompetanseøkning.

36) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, men jf. kommentar under 37).

37) Kommentar

Statens helsetilsyn er enig i at det er nødvendig at helsepersonell som foretar utredning og diagnostikk, har oppdatert kompetanse om kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnsbekreftende behandling. Det vurderes viktig at helsepersonell som driver med dette, får delta i systematisk veiledning hos helsepersonell med adekvat kompetanse

og erfaring samt faglige nettverk og at de får delta i kompetansehevende tiltak som konferanser nasjonalt og internasjonalt.

Statens helsetilsyn mener også det er viktig at kommunene og spesialisthelsetjenesten samarbeider om utvikling og utveksling av kompetanse om kjønnsinkongruens, og støtter at det vil være påkrevet med spesifikk pediatrisk kompetanse innen flere spesialiteter og psykososial, familiesentrert tilnærming for barn og unge under 18 år.

Av utkastet til retningslinje fremgår det at det (sitat) «legges opp til at regionale senter i spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig tverrfaglig kompetanse og kapasitet til å dekke behovet for spesialisthjelp til majoriteten av pasientene i regionen». Til dette vil Statens helsetilsyn bemerke at det så vidt vites foreløpig ikke er opprettet slike sentra, og at det haster med å få slike sentra etablert.

Videre støtter Statens helsetilsyn at en av hovedoppgavene for Nasjonal behandlingstjeneste er høyspesialisert pasientbehandling innen definerte oppgaver og veiledning, kunnskaps- og kompetansespredning til helsetjenesten og andre tjenesteytere og brukere, og at universitet og andre offentlige og frivillige organisasjoner kan bidra inn i forhold til kompetanseheving.

38) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Ingen forslag til endring.

Helse til alle kjønn - endringer i kodeverk

Sterk anbefaling: «Spesialisthelsetjenesten bør følge klassifikasjonssystemet ICD-11 for diagnosekoding av personer med kjønnsinkongruens».

39) Er anbefalingen tydelig?

Ja, men jf. kommentar under 40).

40) Kommentar

Statens helsetilsyn støtter at man går bort fra å benytte diagnosen «kjønnsidentitetsforstyrrelse» i Det internasjonale klassifikasjonssystemet for diagnoser (ICD-kodeverket) under kategorien «Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser» til «kjønnsinkongruens» under «Tilstander relatert til seksuell helse» i spesialisthelsetjenesten. Endringen vurderes nødvendig i lys av den endring som skjedde internasjonalt i ICD-kodeverket i 2019, samfunnsutviklingen i Norge de senere år med økt rom for mangfold i forhold til kjønnsuttrykk, og økt bevissthet rundt diskriminering av personer med et annet kjønnsuttrykk enn det typiske. Videre vurderes endringen som positiv og ønsket fordi bruk av psykiatrisk diagnose på tilstanden, kan bidra til å sykeliggjøre personene det gjelder. Det vises til erfaringer fra enkelte, konkrete tilsynssaker, som tyder på at personer som har oppsøkt helsevesenet for å få hjelp til sin kjønnsinkongruens har opplevd å ikke bli tatt på alvor. Det sentrale i helsevesenet bør være å bistå personer med kjønnsinkongruens med den helsehjelp de trenger. Fokus bør være på å møte pasienten som menneske, og som noe annet og mer enn en diagnose.

Videre støtter Statens helsetilsyn at diagnosen kjønnsinkongruens hos ungdom og voksne, ikke kan stilles før starten av puberteten, og at inkongruensen må ha vedvart i

cirka 2 år når det gjelder barn, samt at diagnosen ikke kan stilles på bakgrunn av oppførsel eller preferanser utenom normen for det tildelte kjønn alene.

41) Er praktisk informasjon nyttig?

Ja, men det stilles spørsmål ved hvorvidt den diagnosekoden som anbefales i primærhelsetjenesten er formålstjenlig, jf. kommentar under 42).

42) Kommentar

I utkastet til retningslinje angis det at det ikke er planlagt å lage egne koder for kjønnsinkongruens i ICPC-2, og at henvendelser angående kjønnsinkongruens, kodes med P09: Seksuell legning, bekymret for.

Det blir feil å anvende ICPC-2-diagnosen «seksuell legning, bekymret for» da den kan gi inntrykk av at den gjelder noe annet enn kjønnsinkongruens. Man bør derfor ha en egen diagnose for kjønnsinkongruens i ICPC-2.

43) Forslag til endringer/forbedringer/tiltak:

Forslag til endring ift. tekst under ovenstående anbefaling (fet tekst):

«Spesialist- og kommunehelsetjenesten bør anvende diagnosen kjønnsinkongruens for denne tilstanden».

Med hilsen

Jan Fredrik Andresen
direktør

Ole Kristian H. Furulund
seniorrådgiver

 

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandlere:

Seniorrådgiver Ole Kristian Haug Furulund, tlf. 21 52 99 24

Seniorrådgiver Lisbeth Homlung, tlf. 21 52 99 30